annonse

Du vene Voss

TETTSTADUTVIKLING
TETTSTADUTVIKLING: «Gratisparkeringen ved Amfi er fremdeles en varm potet, og parkeringsplassen en ørken å ta seg fram i på dagtid, og et yndet treffsted for svidd gummi», skriv Ellen Astrup. (Foto: Sjur Herre/Arkiv)
KRONIKK
KRONIKK: Av Ellen Astrup. (Foto: IHM)

– Kjære kommune. Ikke la utbyggere ta bygda ifra oss. Ta styringa og planlegg på naturen si side, for trivsel og glede, for liv og røre, for helse og trygghet, for barn og barnebarn, skriv Ellen Astrup.

Eg veit ei bygd med lange, leine lider,

som fjell frå fagre fjell i dalen ned.

Der blømer hegg, der grønkar bjørk og vier,

og gran og furu vigslar alt

med fred.

Og gjennom lidi lette grøver

går med song og sull,

helst um haust og vår,

i lange stryk med byks

og kåte foss:

Du vene Voss, du vene Voss!

Da jeg i ungdommen kom til Bergen for å ta fatt på livet som student, møtte jeg tidlig på vossinger. De trengte ikke lokke for å få meg med hjem til fagre fjell, song og sull. Jeg forelsket meg hodestups – i bygda!

SKJEBNEN VILLE DET slik at jeg etter hvert og forelsket meg i en vossing og at denne vakre bygda skulle bli mitt hjemsted. I flere år hadde vi vært på husjakt, noe som i ettertid må sees på som vårt første møte med ekstremsportbygda Voss. De få husene som i det hele tatt ble annonsert til salgs, måtte en saumfare Hordaland for å finne.

Videre fulgte dager med forsøk på å oppspore eiendommene, da adresse m.m., helst ikke var oppgitt, i frykt for at noen skulle bli for nærgående. Hemmeligheten (adressa) var som regel å finne på Svartveiten’s kontor i kontortida, og bød på problem for utenbygdarar i tiden før internettet. Men mesteparten av det som var til salgs, gikk fra hånd til hånd uten omveien i avisa. Om man ikke allierte seg med stråmenn i bygda, hadde man liten sjans til å få et bein i markedet.

Omsider gikk det vår vei, og vi kunne flytte inn i det nærmeste vi kunne komme Bakkebygrenda. Sentralt, men landlig og gangavstand til barnehage, skole og jobb. Hva mer kunne man ønske seg? Rake motsetningen til livet i Bergen, der altfor mye av dagen gikk opp i logistikk. Vi følte vi hadde skutt gullfuglen. Men ingenting rekker inn i himmelen, selv ikke i eventyret. Idyllen begynte å slå sprekker. Barnehageplass var ikke en selvfølge, og da vi endelig fikk en halv plass, var det i Raundalen. Så ble det dagmamma i stedet, i Skulestadmo, og til slutt fikk vi plass i Voss barnehage, midt på Vangen! Perfekt når pappa pendlet og kunne bidra, de gangene toget ikke var forsinka.

SÅ VARTE HELLER ikke denne lykken. Barnehagen ble sniknedlagt ved å bli slått sammen med Lundhaugen, mens vi foreldre toget fulltallige opp på skolesjefen sitt kontor i protest. Der ble vi forsikret om at barnehagen selvsagt skulle bestå, og at ingen måtte tro noe annet. Kort tid etter var det lille røde huset på Vangen historie som barnehage, og vi ble avhengige av bil igjen. Med barn på Vangen skole, gikk det ikke lenge, før det også her måtte kjempes. At den største skolen på Voss, midt i sentrum skulle legges ned – var ikke bare stikk i strid med sunn fornuft, men og mot alt jeg hadde studert meg til, om tettstedsutvikling og lokaliseringsteorier.

På toppen av dette dukket et annet halsbrekkende forslag opp fra kommunalt hold. Det gikk ut på å justere skolegrensene i vårt nabolag med noen få meter, slik at barn i samme familie ville måtte gå på forskjellige barneskoler. Hadde det enda vært langsiktighet og godt funderte argument som lå til grunn for en slik manøver, hadde man kunnet leve med det, men det hele var satt i scene for å spare noen budsjettkroner ved å unngå å opprette parallelle klasser på Vangen for et stort årskull.

SPIKER’N I KISTA for drømmen om den urbane utkant, ble satt da planer om å etablere kjøpesenter utenfor stuedøra, ble lansert. En sentrumsdebatt blusset opp, og for å unngå nasjonale retningslinjer om forbud mot etablering av kjøpesenter utenfor sentrum, definerte man enkelt og greitt kjøpesentertomta inn i sentrum. Som uteksaminert samfunnsplanlegger med skrekkeksempler fra hele Norge på pensum – om bygder og byer ødelagt av kjøpesentre, greide jeg ikke la være å kvesse blyanten og levere leserinnlegg i Hordaland. Det begynner å bli en del år siden, men jeg greier fremdeles ikke fri meg fra tanken, om det sentrum vi kunne hatt, med glassoverbygg og all handel og vandel på Vangen.

Nå sliter butikkene på Vangen – og butikkene på Senteret ... Gratisparkeringen ved Amfi er fremdeles en varm potet, og parkeringsplassen en ørken å ta seg fram i på dagtid, og et yndet treffsted for svidd gummi og rester av gatekjøkkenmat på kveldstid.

På Vangen har vi fått et helt parkeringshus, der det som oftest er glissent mellom bilene, fordi bilene befinner seg andre steder. Butikkene på Amfi, er som i de aller fleste andre kjøpesenter her til lands, svært lite spennende og det unike skal du lete lenge etter. Det mest lokale vareutvalget er det vel Steinstø frukt som har hatt, da de for litt siden fikk holde til i de fraflyttede lokalene til Wallendahl, for å selge frukt, saft, syltetøy og heimebakst.

FOR TIDEN HERJER kjøpesenterdøden i USA, og man trenger neppe være rakettforsker for å anta at den og vil komme til Norge. Netthandel er den viktigste grunnen til det, men det finnes også andre grunner. Nye generasjoner har andre preferanser enn etterkrigsgenerasjonen. Vi verdsetter andre ting ved et bysentrum. Vi vil ha opplevelser, hygge, uteterrasser, byrom og byidentitet, sier Ronny Spaans, som har skrevet boka «Kjøpesenterlandet» om norske kjøpesentre.

Dessverre er jeg redd det må sterkere lut til enn å satse på at service og snøfrie fortau skal berge Vangen (leiaren i Hordaland laurdag 14.okt.) ... og aller minst må vi tro at butikkene overlever om vi kan kjøre bil opp på trappa.

Kjøpesentre er ikke noe naturlig fenomen, slik byene er. Bysentrum er offentlige, døgnåpne rom, egnet for alt fra festivaler til politiske mønstringer, i motsetning til kjøpesentre som er private og lukkede. Spaans går og i rette med kjøpesentrene for å være utelukkende profittorienterte, og uten vilje eller evne til å ta hensyn til innbyggernes skiftende behov. På sine turer rundt om i norske byer og tettsteder har forfatteren spurt folk hva de er stolte av på hjemstedet. Da peker de som regel ut og forbi sentrum, mot fjellene og fjorden og de åpne landskapene. Kjøpesentrene representerer det motsatte av det. De stenger seg inne i sin egen kjøpementalitet og stenger naturen ute (artikkel i BT 30. oktober).

Nå er en sentrumsplan på trappene – og denne setter vi vår lit til. Men det er ingen enkel kakebakeoppskrift på fortetting i sentrum. Voss kommune har en visjon om at Voss skal utvikles til et kompakt sentrum med korte avstander til sentrale sentrumsfunksjoner, og anbefaler med bakgrunn i dette prosjekt som er i tråd med kommunen sin boligpolitikk, og ønske om fortetting i sentrum.

ALEXANDRIA ALGARD, president i Norske Arkitekters Landsforbund, holdt et glitrende innlegg om tema på fjorårets Vossakveik: Hvordan skal vi starte utviklingen av den kompakte byen, når vi så lenge har sverget til den sub-urbane boligutbyggingen?

Jeg nekter å tro at svaret er som følger:

Bygg 1000 boliger i Bømoen! Dette er noe av det tristeste ved eventyret om vossabygda – så vemodig er det at det nesten ikke er til å tenke på. Siden 2004 har jeg sykla og gått, løpt, gått på ski, isbadet og plukket inn o-poster på vei til jobb. Bømoen i kropp og sjel, kan man vel si! Hvor mange blå resepter har ikke Bømoen spart meg for? Og hvor mange hestekrefter og kilowatt-timer har den ikke gitt meg tilbake? Det burde være et tankekors at så mange av Bømoen sine fanebærere er innflyttere. Kanskje finnes det ikke maken?

DET ANDRE SVARET jeg nekter å tro på, er:

Bygg 100 leiligheter på Vatle! For å unngå boligbygging i Bømoen, må det fortettes i sentrum. Dette tror jeg de fleste er klare for. Man må likevel spørre seg hva man ser for seg når det planlegges for 50 leiligheter, 50 hybler og 2000 m2 næringsareal, med mulighet for utviding av næringsareal under bakken, i et villastrøk. Å legge ut næringsareal her, tror jeg vil påføre både Vangen og Senteret flere utfordringer, i tillegg til at det vil bli krevende få til gode kvaliteter i boligområdet.

50 hybler, blir i mine øyne skivebom. Flesteparten av de som har behov for hybler på Voss er under 18 år. Hyblene her vil bli for store og for dyre for denne målgruppen. Trolig vil de være midt i blinken for bergensere som ønsker seg hytte på Voss, for en billig penge. «Hytter» med utleie, Air B&B etc, vil ikke være en god kombinasjon med fastboende.

KOMMUNEPLANEN SLÅR FAST viktige prinsipper for fortetting og boligutvikling. Her er bærekraft og estetikk viktige forutsetninger. Visualiseringen av boligene på Vatle gir assosiasjoner til en containerhavn, med høye murer og kompakte klosser. I motsatt ende av veien skal det bygges på tomta til Uddlebua, og den lille fliken av en leikeplass som ble gitt av kommunen som erstatning for hele utstillingsplassen, er og planlagt nedbygd!

Grøntområdene på Handelsskolen har vært en yndet leikeplass for store og små i nabolaget. Om det skulle stå noen gresstuster igjen mellom de 100 nye hyblene, leilighetene og parkeringsplassene på Vatle, vil det aldri fungere som friareal slik det har gjort til nå. Du vene Voss, du vene Voss – Hva gjør vi med bygda vår? Med barndommens gate, med Raundalselva, med Oppheimsdalen og Bømoen?

LA DET IKKE bli slik:

Eg visste ei bygd med lange,

leine lider,

som fjell frå fagre fjell

i dalen ned.

Der bløma hegg,

der grønka bjørk og vier,

og gran og furu vigsla

alt med fred.

Og gjennom lidi lette grøver gjekk med song og sull,

helst um haust og vår, i lange stryk med byks og kåte foss:

Du Voss, som var så ven ... (red.)

Kjære kommune. Ikke la utbyggere ta bygda ifra oss. Ta styringa og planlegg på naturen si side, for trivsel og glede, for liv og røre, for helse og trygghet, for barn og barnebarn. Målet må ikke være 15.000 nye vossinger ... målet må være å skape en bygd hvor folk vil bo og komme til.

Ellen Trulsdatter Astrup

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt koma med synspunkt og informasjon. Me krev fullt namn. Då vert det meir interessant for andre å lesa det du skriv. Trakassering, trugslar, hatske meldingar eller reklame vert ikkje akseptert på avisa-hordaland.no. Falske profilar vert utestengde. Ver sakleg og vis respekt når du kommenterer.