annonse

Som en livstidsfange

ULVIK
ULVIK: Les forteljinga om korleis det er å vera flyktning. Biletet er brukt som illustrasjon. (Foto: Terje Hjartnes)

Ei forteljing frå ein flyktning i Ulvik.

Det var en person het Elias som vokste opp og bodde i en fattig familie i et fattig land. Han hadde lyst å skaffe seg en god jobb i et annet land fordi det var vanskelig å få en jobb i hjemlandet sitt.

Familien hans ville ikke at han skulle reise, men han insisterte, og de kunne ikke gjøre noen ting med han.

Han levde mye i drømmene sine om at han skulle jobbe, spare penger og reise tilbake til hjemlandet.

Han reiste til et annet land og sa til mora si at han skulle komme snart igjen, han skulle ikke føle seg trygg i et annet land, han skulle ikke ha verdighet utenfor hjemlandet.

Han levde i et fremmed land, jobbet og jobbet. Så begynte han å føle seg som en maskin, å jobbe for penger, men han var tålmodig fordi han hadde et mål, som var å reise hjem snarest mulig.

Etter ett år fikk han beskjed fra mora si at han ikke kunne komme hjem fordi det oppstod borgerkrig mellom to sterke partier, og han måtte vente litt til krigen var avsluttet.

Det var første sjokket for han, men han var fortsatt tålmodig. Men ventingen fortsatte lenge, og han begynte gradvis å kjede seg. Han spurte mora si igjen, men nyheten var at situasjonen ble verre og verre.

Han ble plutselig ensom i den store verden, og følte seg som en servil mann etter at han hadde stor verdighet før, selv om han var fattig.

Han var som en livstidsfange i denne verden, kunne ikke gjøre som han ville.

Han håpet å få være hjemme med familien sin i den gamle hytta med andre søsken. Han ville se landet sitt i drømmen, men desverre var det ikke som han ville.

Han var uten nasjonalitet, uten verdighet, slektninger, søsken, mor og far.

Han gikk og gikk på kysten, observerte bølger og lette etter fortellinger og minnene sine gjennom vannet som gikk opp og ned.

Han så på solen når den reflekterte seg i fjellkjeden og forestilte seg minnene sine og prøvde å hente fram kun ett minne, men desverre fikk han fram ingen ting.

Følelsene sine spredde han her og der som flo, i sjøen, men kunne ikke samle dem igjen som fjære.

Han angret veldig på at han reiste. Han sammenliknet rikdom og fattigdom, savnet dårlig mat, likte ikke god mat i det fremmede landet, han smakte bitterhet i alle mattyper, han hatet et liv i luksus og overflod borte fra familien.

Etterpå ble situasjonen hans dårlig, han kunne ikke reise hjem, han bestemte seg for å trives i dette landet, å jobbe, late som om han var glad, ha venner, være sosial, å ha en plan og jobbe alltid for å nå målet sitt.

Han foretrakk å være opptatt heller enn å angre hele tiden.

Han glemte landet sitt, drømmer, minner. Han ville glemme alt. Han gjemte sorgene sine bak et lurt smil, han ville rømme til fremtiden, men inne i hjertet sitt har han en lengsel som brenner ånden hans.

Han hadde lyst til å rømme til en annen planet for å bygge sitt eget liv slik at han kan glemme og rømme mer, men dessverre, han ble utsatt for en trafikkulykke og døde. Han rømte til en annen verden enn han ville, men i denne verdenen skal han være helt alene og har ingen sjanse til å reise hjem igjen.

En flyktning i Ulvik

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt koma med synspunkt og informasjon. Me krev fullt namn. Då vert det meir interessant for andre å lesa det du skriv. Trakassering, trugslar, hatske meldingar eller reklame vert ikkje akseptert på avisa-hordaland.no. Falske profilar vert utestengde. Ver sakleg og vis respekt når du kommenterer.