annonse

Villaksen – en spydspiss i reiselivet

FAST FISK
FAST FISK: Utfordringen i fisketurismen er å skape flere slike opplevelser, og for flere fiskere. (Foto: Stian Stensland)
KRONIKK
KRONIKK: Stian Stensland ørsteamanuensis i naturbasert reiseliv hjå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). (Foto: Privat)
KRONIKK
KRONIKK: Oddgeir Andersen, forskar hjå Norsk institutt for naturforskning (NINA). (Foto: Privat)

Fisket etter villaks er et internasjonalt spydspiss­produkt og startet den moderne turismen i Norge på midten av 1800-tallet. Hver sommer legger 75-85.000 norske og utenlandske fiskere igjen store beløp i distriktene over hele landet.

Turismen til Norge har økt merkbart de siste tre årene, og aktiviteter i naturen markedsføres hyppig. Laksefisketurismen er et glimrende eksempel på dette naturbaserte reiselivet, der man markedsfører, bruker, er avhengig av, og må forvalte en naturressurs.

Norge er verdensledende: Norge har et internasjonalt forvalteransvar for den atlantiske villaksen ettersom vi er det enkeltland med flest lakseelver – rundt 400. Innsiget av laks til norskekysten er mer enn halvert siden midten av 80-tallet. Betydelige restriksjoner i fisket i elv og sjø gjør likevel at gytebestandene opprettholdes. Rømt oppdrettslaks og lakselus fra oppdrettsanlegg anses som de to største truslene mot villaksen.

Lakseturisme = landbruksnæring: Landbrukspolitikken har i lengre tid sagt at jakt- og fiskeretter må kommersialiseres for å kompensere for redusert lønnsomhet og sysselsetting i det tradisjonelle jord- og skogbruket. Lakseturismen er det beste eksemplet på en slik kommersialisering. Årlig fisker 75-85,000 personer i gjennomsnitt ca 10 dager hver i norske elver. To av tre er tilreisende som trenger overnatting og andre tjenester. Motoren i det økonomiske systemet er fiskerne som bidrar med 1,3-1,5 milliarder kroner i omsetning per år hos elveeiere, turismeaktører og lokalsamfunn i elvedalene.

Lokaløkonomi: Nøyaktige tall på antall fiskedøgn og forbruk per døgn i norske lakse­elver mangler. Her må elve­aktørene ta grep. For å beregne laksefiskets bidrag til lokaløkonomien i et område kan vi bruke forbrukstall fra enkeltelver, i lag med anslag på antall og fordeling av lokale og tilreisende fiskere per vassdrag fra en nasjonal spørreundersøkelse. Forbruk, andelen tilreisende fiskere og antall fiskedøgn varierer mye mellom elvene. Gaula har anslagsvis 55.000 fiskedøgn. Tilreisende står for 62 prosent av disse og legger igjen i snitt 531 kroner per døgn på fiskeleie, og 1193 kroner på overnatting, mat/drikke og annet. Lokale fiskere legger igjen 744 kroner per døgn. Samlet forbruk blir da 74 millioner kroner. I Lærdalselva bruker tilreisende fiskere 2628 kr per døgn, mens i Vikedalselva i Rogaland dominerer lokale/regionale fiskere med et forbruk på 510 kr per døgn. Fiskernes forbruk gir økonomiske ringvirkninger i form av aktivitet/kjøp hos mottagerne av pengene i denne og neste runder. Det kalles multiplikatoreffekten. En del av pengene brukes utenfor lokalsamfunnet og gir en «lekkasje». Vi bruker en multiplikator på 1,35 av forbruket, som for Gaula gir en samlet omsetningsvirkning av laksefisket på 100 millioner kroner.

Verdiskapinga av laksefisket er lik omsetning minus kostnader, altså nettoen eller «overskuddet» inkludert lønn. Verdiskapingas andel av omsetning i laksefisket er høy sammenlignet med øvrig reiseliv fordi fiskerne betaler mye for ei fiske­leie som det følger lave driftskostnader med for elveeieren (høy verdiskapingsfaktor, lik 0,83). For dagligvarer og bensin er verdiskapingsfaktoren (0,18) langt lavere. For Gaula anslås verdiskapinga til ca 40 millioner kr per år.

Hvordan bør fisketurismen videreutvikles? Flere fiskedøgn eller høyere forbruk per døgn gir økt omsetning og verdiskaping. Å bytte ut lokale fiskere med tilreisende «rikinger» gir en feitere lommebok på kort sikt, men kan være uheldig for den sosiale og miljømessige bærekraften. Laksefisket er en viktig bolystfaktor, og lokale fiskere verner om «sin» ressurs, gjennom blant annet politisk påvirkning og praktisk arbeid i elvene.

Fisketurismeentreprenører trengs. Blant elveeierne er det stor variasjon i interessen for og kompetansen om fisketurisme og fiskeforvaltning. Elveeierne driver et mangesysleri av inntektsgivende arbeid på og utenfor gården. For mange ville nok økt satsing på laksefisketurisme med overnatting, mat eller guiding gitt mindre tid og ressurser til annet, mer lønnsomt inntektsgivende arbeid. Imidlertid går lokalsamfunnet glipp av næringsutvikling. En løsning er å administrere fisket i større enheter enn enkeltvald. Da vil alle vald komme på markedet og driveren eller «fisketurismeentreprenøren» få såpass til lakseinntekt at det bygges opp kompetanse på fisketurisme. Altså på samme måte som en ser spesialisering innenfor andre deler av landbruket.

Konklusjon: Elveaktørene bør etablere systemer for å registrere forbruk og antall fiskedøgn for hver fisker. Da kan man dokumentere utviklinga i omsetning og verdiskaping fra år til år. Lakseturismen er svært viktig for mange elvedaler, men går ofte «under radaren» til mange beslutningstagere og politikere. Er det fordi næringa er lite synlig og dokumentasjon mangler? Til slutt, å ta vare på laksen og sjøørreten, samt deres leveområder er avgjørende for at fisketuristene skal komme, elveeierne skal tørre å investere, og at fisketurismen i Norge skal blomstre også de neste 150 årene.

Stian Stensland, førsteamanuensis i naturbasert reiseliv hjå Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Oddgeir Andersen, forskar hjå Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt koma med synspunkt og informasjon. Me krev fullt namn. Då vert det meir interessant for andre å lesa det du skriv. Trakassering, trugslar, hatske meldingar eller reklame vert ikkje akseptert på avisa-hordaland.no. Falske profilar vert utestengde. Ver sakleg og vis respekt når du kommenterer.